Life of Jonni

Forord
Alle seriøse forfattere har jo et forord… Utgangspunktet for denne beretningen er min, Jon Torstein(også til tider referert til som Jonni) og Jan-Einar(mitt søskenbarn) sin reise til Australia(også kalt Down Under) for å besøke min bror Sven Morten(Svenni blant kjennere) som har tilbrakt 6 måneder ved Desipleship Training School(staves noe i den duren) i Perth, vest i Australia, med 2 måneder outreach(utreise/praksis) i Thailand.

Reisefølget Jan-Einar og meg selv.

Plan for turen er å reise til Perth og tilbringe 9 dager der til Svenni er ferdig på skolen, før vi alle 3 drar videre 8 dager til Sydney øst i Australia før vi vender nesa hjem igjen til Norge.

Beretningen vil nok komme noe i rykk og napp etter hvert som tiden strekker til til skrivingen, men vær bare tålmodig så får du med deg det hele fra begynnelse til slutt!

Nyt lesingen!
Ærbødigxst
Jonni



Dag 0 Begynnelsen på begynnelsen
Som i alle andre ekspedisjoner hadde også vi en dag 0. Denne viktige dagen før dagen, når man bare forbereder litt og gjør seg klar til avreise. For min del bestod stort sett dag 0 i å leve det vanlige livet her på Fjellhaug. Men endringen i hverdagen besto i å plukke opp mitt gode reisefølge for reisen sørover: mitt gode søskenbarn Jan-Einar. Dette skjedde i 22 tiden på kvelden, vi spiste mat og jeg ordnet diverse småting før vi tok kvelden og dermed gjorde ende på dag 0.

Dag 1 Off we go :)
”Tenk at nå er dagen her som vi har lengtet etter” hadde vært en passende sang å synge når vi stod opp i 9 tiden denne dagen. Jeg for min del som fremdeles ikke hadde begynt å pakke og fremdeles hadde litt ting å ordne før jeg tenkte meg å begynne å pakke satte i gang. Kom til slutt i gang med pakkingen for 3 uker på tur kl 10:40, ca 1time og 20 minutter før reisen skulle begynne... La oss bare gjenta: ”Bedre seint enn aldri”! Etter en kort lunsj forlot vi Fjellhaug Skoler 12:05 med faste skritt mot bussholdeplass Rosenhoff hvor Flybussen 12:17 var målet, et mål vi klarte med glans! Vi kom til Gardermoen, sjekket inn og fikk plasser ved siden av hverandre, vekslet litt valuta(fikk 50 Australske Dollar AUD) og satte oss omsider på flyet til Amsterdam. Reiseruta vår var som følger: Oslo – Amsterdam, Amsterdam – Kuala Lumpur(Malaysia for de som ikke studerer globus eller kart før de legger seg om kvelden) for så til slutt å reise Kuala Lumpur – Perth.

Vi kom oss greit til Amsterdam og var ved godt mot. I Amsterdam ble vi i stadig bedre humør av å høre den stadig gjentatte meldingen over høyttalerne ” This is a message for Mr. Ola Nordmann you are DELAYING the flight! Please contact gate 54 or the flight will continue without you and your luggage” Nå var det ikke nordmenn som ble ropt opp, men måtte ha et navn... Hele setningen var bygget opp rundt dette DELAYING, vi smilte like godt hver gang. Ved gaten i Amsterdam traff vi de første i rekken av nordmenn og skandinaviere som vi skulle treffe på under denne reisen. Vi kom oss etter hvert om bord i flyet ved siden av ei dame fra Singapor tror jeg om jeg husker riktig, men hun jobbet i alle fall i London. Så tok vi av og flyturen på 11,5 timer var i gang!

Dag 2 He lives on a farm…
Flyturen til Kuala Lumper foregikk uten særlig nevneverdige episoder. Kuala Lumpur International Airport - rent og pent

Vi kom oss trygt til Malaysia og satte i gang med å finne ut hvilken gate vi skulle dra videre fra. Da dette var på det rene gjorde vi unna de 3 timene med venting ved å sove og slappe av litt, en rundtur på flyplassen og en tur på do. Og det var her Jan-Einars første gullkomentar kom: ”Nei, dette her er jo for spesielt interesserte…”, en kommentar han utbrøt da han fikk se ”toalett” av typen hull i gulvet. Videre oppdaget vi at informasjonsdamene i Kuala Lumper hadde en noe annen holdning enn i Amsterdam. Her var det noe mer ”unnskyld at jeg er til!” stemning over det hele i det de på uforståelig engelsk mumlet forsiktig frem sine beskjeder over høyttalerene. Vi kom oss på flyet videre til Perth da ventingen var over og etter 5,5 timer var vi endelig framme: AUSTRALIA:)

Da vi satt på flyet fikk vi utdelt skjemaer for å komme gjennom tollen i Australia. Det er ytterst strengt forbud mot å ta med seg noen ting av dyr, mat, jord osv osv. Alt for å beskytte det dyrebare miljøet som finnes Down Under, og bare Down Under. Her dukket neste spenningsmoment på reisen opp. Jan-Einar kommer fra gård og kjører slaktebil til vanlig, ville de da bli skeptiske til om han kunne være smittebærer av ulike dyresykdommer og derfor sutre med å slippe oss inn i landet? Vi måtte krysse av på skjemaet og stille oss i den røde køen, som for øvrig var betydelig kortere enn den grønne(de som i prinsippet ikke har noen ting å fortolle og dermed skal kunne spasere rett inn). Men etter å ha stått i den røde køen i 10 meter kom det en hyggelig konstabel bort og spurte hvorfor vi begge to stod her i den røde køen? ”He lives on a farm” var svaret han fikk. Men jeg bor jo som kjent ikke på gård og han lurte derfor på hvorfor jeg også stod der. Vi hadde blitt fortalt at vi skulle holde sammen osv forklarte jeg. Og med ble vi tatt ut av den røde køen og fikk stille oss helt i enden av den grønne køen, den enden nærmest utgangen… Og vips så var vi gjennom den sikkerhetssjekken også og Australia lå nå for våre føtter. Vi fikk fatt i en taxi med ei utrolig snakkesalig dame fra England som sjåfør. Da vi kom til hotellet i 00:30 tiden lokal tid ble jeg noe skeptisk for det så mildt sagt nedlagt ut! Men ved å gå litt tilbake i gata fant vi nå den lettere skjulte inngangen, vi sjekket inn og stupte i seng og endte dag 2.

Dag 3 ”Der har vi jo negeren jo…”
Første dag på det Australske kontinent startet med noe jet lag kl 09:00. Vi tok det rolig, stod opp og gikk til naboen Subway som er ei baguette sjappe og kjøpte oss litt frokost som vi fortærte litt lenger borti gågata bortenfor hotellet. Så var det videre første oppgave for dagen: finne Svenni. En oppgave som i og for seg kan virke enkel, men uten mulighet for å kontakte han på noe vis, uten å vite når han ville være på skolen osv så regnet vi med at store deler av dagen ville gå med. Jeg fant fram veibeskrivelsen jeg hadde fått av Svenni og så satte vi i gang. Vi kom oss til togstasjonen, fant toget som gikk til Claisebrook stasjon kom oss av gårde dertil og begynte å gå. Etter en liten korreksjon på Svenni sin veibeskrivelse fant vi fra til skolen, eller basen som den ble kalt. Vi steg inn i det som fungerte som resepsjon og etter litt venting på at resepsjonsdama skulle bli ferdig i telefonen spurte jeg spørsmålet som fikk meg til å føle meg utrolig dum” Hi! I’m looking for my brother, Sven Morten or Sven or what ever you call him down her”… Ikke den beste måten å presentere saken på gikk det opp for meg etter hvert som setningen fløy ut av min munn, men dama skjønte saken og etter et par spørsmål fikk hun sporet opp Svenni. Han var ikke på skolen men vi fikk enkelt forklart hvor han bodde, noe som ikke skulle være så langt fra basen. OK tenkte vi, da får vi se om vi finner det. Vi la av gårde men var ikke kommet særlig lengre enn 5 meter på fortauet før vi så en kjent skikkelse komme slentrende nedover veien sammen med et par andre karer. Kunne det blitt enklere? Og det var da jeg utbrøt kommentaren ”der har vi jo negeren jo” for han var brunere enn jeg noen sinne har sett ham tidligere. Skal kanskje ikke så mye til vil enkelte si, han har jo ikke levd et utsvevende strandliv her hjemme, men dog! Vi snakket 10min og jeg gav han en mobiltelefon jeg hadde med så han skulle være noe enklere å få tak i før han måtte gå til time. Vi avtalte å møtes senere på dagen.

Godt fornøyde med at dagens første oppgave gikk så greit unna tok jeg og Jan-Einar fatt på turen tilbake til hotellet, ikke lange biten egentlig. Neste oppdrag ble å få tak i en caps til meg. Jeg klippet meg nemlig få dager før jeg dro sørover, og med en hårlengde på knappe 6 millimeter blir veien gjennom håret og ned til hodebunnen min litt for kort for solstrålende. Noe som igjen resulterte i at jeg ganske kjapt merket at om ikke det ble satt i gang strakstiltak så ville jeg bli solbrent i hodebunnen. En opplevelse man vil være foruten! Capsen fant jeg i en suvenirbutikk og turen fikk videre til hotellet. Så ble neste oppgave å finne en vanlig matbutikk så vi kunne handle inn litt matvarer til frokost og kvelds osv. For å slippe å lete for mye så kremtet jeg og spurte fint til dama i resepsjonen på hotellet om hvor nærmeste groserystore var? Hun stoppet opp, kikket litt rart på meg og sa at det var ut døra og til venstre så ville man finne den ”right next door”… Da vi kom ut på gata og snudde oss til venstre og så litt nøyere etter oppdaget vi straks hvorfor dama hadde sett noe forunderlig på oss. Butikken var så nært man har mulighet for å komme nærmeste nabo, faktisk så delte hotellet og denne butikken samme yttervegg… Ting var bare den at vi frem til nå kun hadde dreid til høyre i det vi kom ut fra hotellet og aldri enset hva som faktisk lå til venstre for hotellet. Handlingen ble unnagjort, for øvrig rimelige matvarer, før vi plasserte matvarene på rommet og dro tilbake til togstasjonen for å treffe Svenni igjen.

Etter ei lita stund med venting og studering av det Astralske folk kom Svenni. Etter litt snakk spurte vi om Svenni kunne vise oss litt av byen. Det kom da for en dag at Svenni ikke hadde noe særlig kjennskap til byen, og heller ikke hadde tilbrakt noe særlig tid der og kjente derfor til ytterst lite av hva den hadde å by på. Det endte med at Svenni viste oss WoolWart, en butikk lignende OBS her i Norge, altså med matvarer og andre saker som er nyttige/kjekt å ha i hjemmet. Så måtte Svenni tilbake til basen og meg og Jan-Einar dro til hotellet og spiste nudler til middag.

Planen for kvelden var å gå på World Impact Tour der Svenni var med i kulissene. Et kristent show der de innimellom ulike kulturelle innslag hadde enkel evangelisering. Vi fant ut at det antagelig ville ta like lang tid å gå bort som å ta toget, så vi trasket i vei. Showet denne kvelden bestod i mye dans fra Aboriginere, de innfødte i Australia. Personlig syns jeg ikke showet var det mest spennende, men for all del helt ok. Kanskje ikke helt bra å si det, men det som fasinerte mest denne kvelden var gressmatta på Perth Oval, stadioen der showet ble holdt. På litt avstand så den ut som et grønt teppe, utrolig fint! Men om man studerte den på litt nærmere hold var det ikke som det norske gresset, mykt og godt. Nei det var hardt og stivt så der ble vi litt skuffet… Etter endt show og etter å ha snakket med Svenni litt til så gikk vi tilbake til hotellet, spiste kvelds og hoppet i seng kl 23:00 noe preget av jet-lag.

Første dag i Australia var en bra dag! Perth er en by som er utrolig rolig, ren og fin! En del av grunnen er antagelig at man kan få ca 1000nok i bot om man hiver noe på gata i stede for søpla… Ellers var det kjekt å treffe Svenni igjen. En morsom ting var at han til tider slet litt med å legge om til norsk. Det kom noen engelske ord inni mellom, og av og til stoppet han opp og sa ”åhh, hva er nå det norske ordet for det…” Så det jeg og Jan-Einar fant ut var at vi ved å reise ned dit egentlig tok oss av Svenni sin tilvenningsprosess til Norge igjen, starte integreringen i det norske samfunnet. En oppgave vi tok seriøst og kom tilbake til flere ganger under oppholde. Kanskje mer om det seinere så følg med videre;)

Helt til slutt:
Legg merke til navnet på dette huset som vi titt og ofte vandret forbi...